(a) nye forbindelser som representeres ved strukturen I:

der M betyr en makrolid subenhet med egenskapen å akkumulere i inflammatoriske celler, V betyr en anti-inflammatorisk subenhet, enten steroid eller ikke steroid subenhet og L betyr en linkergmppe som kovalent forbindelser M og V,

(d) deres anvendelse for fremstilling av et medikament for behandling av

Slike forbindelser kan virke som promedikamenter og transportere forbindelsen til målcellen og fri den inne i en slik målcelle i høyere konsentrasjon enn det som vanligvis kan oppnås ved forbindelsen alene, eller de kan være aktive i den respektive hybridform, som administrert. Disse forbindelser og deres ovenfor nevnte anvendelser virker derfor til å løse det tekniske problem med økning av effektiviteten og/eller reduksjonen av bivirkninger hos en eller flere av de ovenfor nevnte aktive bestanddeler ved å avlevere disse i hybridform, fortrinnsvis til målceller eller nær målceller.

Anti-inflammatoriske medikamenter kan klassifiseres i de av steroid og av ikke-steorid type. De steroid-inflammatoriske forbindelser er fremdeles de mest effektive ved behandling av inflammatoriske sykdommer og tilstander som: astma, kronisk obstruktiv pulmonær sykdom, inflammatorisk nesesykdommer som allergisk rhinitt, nasal-polypper, intestinalsykdommer som Crohns sykdom, colitt, ulcerativ colitt, derma-tologjsk inflammasjoner som eksem, psoriasis, allergisk dermatitt, neurodermatitt, pruritt, konj unktivitt, autoimmune sykdommer som rheumatoid artritt og inhibering av ondartede sykdommer, inkludert leukemi er, lymfomer, transplantasjonsimmunitet. Videre benyttes adjunkt kjemoterapeutiske midler ved behandling av forskjellige myeolomer og andre ondartede sykdommer i det hemotopoietiske system. I tillegg til utmerket potens og effektivitet, har medikamenter av denne type også tallrike ugunstige bivirkninger, feks. steroider som. på karbohydratmetabolismen, kalsiumresorpsjon, sekresjon av endogene korticosteroider så vel som på de fysiologiske funksjoner av hypofysen, adrenal cortex og thymus. Nylig utviklede steroider er meget effektive mot inflammatoriske tilstander og prosesser fordi de inhiberer mange inflammasjonsmediatorer, mens deres systemiske bivirkninger reduseres. Patentpublikasjonene WO 94/13690, WO 94/14834, WO 92/13873 og WO 82/13872 beskriver såkalte "myke" steroider eller hydrolyserbare korticosteroider som er konstruert for topisk påføring på inflammasjonssetet, mens deres systemiske bivirkninger er redusert på grunn av instabilitet av "myke" steroider i serum der det aktive steroid meget hurtig hydrolyserer til den aktive form. Et ideelt steroid, uten ugunstige bivirkninger ved langtids- og kontinuerlig behandling slik det er nødvendig for kontroll av sykdommer som astma eller Crohns sykdom, er imidlertid ennå ikke funnet. Således foreligger det et akutt behov for steroider med en forbedret, terapeutisk profil, og/eller færre eller mildere bivirkninger.

Ikke-steroide, anti-inflammatoriske medikamenter med forskjellige virkningsmekanis-mer virker på spesielle inflammasjonsmediatorer og gir således en terapeutisk effekt. På grunn av forskjeller ikke bare i virkningsmekanismen, men også når det gjelder de spesielle inhiberte inflammasjonsmediatorer, har steroide og ikke-steroide medikamenter forskjellige profiler for anti-inflammasjonseffekter og således kan visse medikamenter være mer egnet enn andre for spesielle tilstander. De fleste ikke-steroide, anti-inflammatoriske medikamenter er imidlertid ikke absolutt spesifikke og deres anvendelse ledsages av ugunstige bivirkninger når de benyttes i større doseringer eller over lengre tid. Det er kjent at mange ikke-steroide, anti-inflammatoriske medikamenter virker som inhibitorer for endogent COX-1-enzym, som er meget viktig for å opprett-holde integriteten i mageslimhinnen. Anvendelsen av disse medikamenter forårsaker således ofte skader på mageslimhinnen eller sågar blødning ( Warner T. D. Proe. Nati. Acad. Sei. U.S.A. 1999, 96, 7563-7568). Derfor er midler som selektivt inhiberer COX-2, men ikke COX-1 foretrukket for behandling av inflammatoriske sykdommer. I tillegg er visse anti-inflammatoriske forbindelser (som teofyllin) kjent for å ha en meget snever, terapeutisk indeks, noe som begrenser deres anvendelse.

I den senere tid er det ikke-steroide, anti-inflammatoriske medikament celeksoib som spesifikt blokkerer COX-2, godkjent av FD A for bruk ved behandling av rhematoid artritt (Luong et al. Ann. Farmacother. 2000, 34, 743-760). COX-2 uttrykkes også i mange cancere og precancerøse lesjoner, og det er stadig sterkere tegn på at selektive COX-2-inhibitorer kan være brukbare for terapi og forebyggelse av colorektale og andre cancere (Taketo, M. M., J. Nati. Cancer Inst. 1998, 90, 1609-1620, Fournier et. al., J. Cell Biochem. Suppl. 2000, 34, 97-102). 1 1975 ble TNF-Ber"mert som en endotoksin-indusert serumfaktor som forårsaket tumornekrose in vitro og in vivo (Carswell E. A. et al., Proe. Nati. Acad. Sei. U. S. A. 1975, 72, 3666-3670). I tillegg til antitumoraktivitet av TNF-Hlere andre biologiske aktiviteter som er viktig ved homeostase så vel som ved patofysiologiske tilstander. Hovedkildene for TNF-Hr monocytter-makrofager, T-lymfocytter og mastceller.

Det funn at anti-TNF-^Antistoffer (cA2) er effektive ved behandling av pasienter som lider av rheumatoid artritt (RA) (Elliot M. et al. Lancet 1994, 344, 1105-1110) intensi-verte interessen for å finne nye TNF-Hnnibitorer som mulige potente medikamenter mot RA. Rhematoid artritt er en autoimmun, kronisk inflammatorisk sykdom som karakteriseres ved irreversible, patologiske forandringer i leddene. I tillegg til RA, er TNF-^Antagonister også anvendbare i forbindelse med flere andre, patologiske tilstander og sykdommer som spondylitt, osteoartritt, gikt og andre artritiske tilstander, sepsis, septisk sjokk, toksisk sjokksyndrom, atopisk dermatitt, kontakt dermatitt, psoriasis, glomerulonefritt, lupus erytematose, skleroderma, astma, kakheksi, kronisk obstruktiv lungesykdom, kongestiv hjertesvikt, insulinresistens, lungefibrose, multippel - sklerose, Crohns sykdom, uleerativ colitt, virale infeksjoner og AIDS.

Hepatitt er en inflammasjon i leveren primært forårsaket av en virus, og mindre vanlig, av visse medikasjoner eller toksiner (feks. alkohol). Den virale infeksjon erverves ofte

ved eksponering til kontaminert blod. De som mest sannsynlig vil kontraktere virusen er intravenøse medikamentbrukere som deler kontaminerte nåler, selv om seksuell kontakt med en person som har en form for hepatitt også kan spre sykdommen. I enkelte tilfelle eksponeres arbeidere i helsesektoren til kontaminert blod og personer som trenger gjen-tatte transfusjoner av blod har ervervet en form for hepatitt.

Det er identifisert tre hovedtyper av viral hepatitt, nemlig hepatitt A, hepatitt B og hepatitt C, selv om minst fire andre vimser kan forårsake hepatitt. Hepatitt A er en meget infektiøs form for hepatitt og er den vanligste form for denne sykdom. Hepatitt A overføres vanligvis ved kontaminert næring eller vann. Symptomene på hepatitt A ligner ofte de til intestinal influensa og en overveiende andel av personer med hepatitt A kommer seg fullstendig.

Akutt hepatitt B er potensielt en mer alvorlig form for viral leverinfeksjon. Dens symptomer er i stor grad de samme som for hepatitt A, men symptomene er alvorligere og varer lenger. Det primære initialsymptom på hepatitt A og hepatitt B inkluderer dårlig appetitt, kvalme, oppkast og feber. I de senere trinn av hepatitt kan urinen bli mørk og persistent og gjenopptreden gulfargjng utvikles. I rundt 20% av tilfellene utvikles til slutt hepatitisk cirrhosis (leverar). Cirrhose som et resultat av hepatitt kan diagnostiseres via en blodprøve for å evaluere leverfunksjonen. Til slutt blir en lever som er påvirket av cirrhose også øm. Hepatitt C er kjent som den vesentlige kausative årsak til ikke-A-og ikke-B-hepatitt, deler fellessymptomer med hepatitt A og B, og pasienter utvikler kroniske infeksjoner som til syvende og sist kan føre til levercirrhose.

Makrolider som makrolid-antibiotika akkumulerer i forskjellige celler hos individer som administreres slike molekyler, særlig i fagocyttceller som mononukleære, perifere blodceller, polymorfonukleære celler, peritoneale og alveolære makrofager så vel som i væsken som omgir det bronkoalveolære epitel (se Glaude R.P. et al., Antimicrob. Agents Chemother., 33 1989, 277-282; Olsen K.M. et al., Antimicrob. Agents Chemother., 40 1996, 2582-2585). Videre er relativt svake, inflammatoriske effekter av visse makrolider beskrevet, således er feks. den anti-inflammatoriske effekt av erytromycin-derivater ( J. Antimicrob. Chemother., 41 1998 37-46; WO 00/42055) and azitromycin-derivativer beskrevet (EP 0283055). Anti-inflammatoriske effekter av visse makrolider er også kjent fra in vitro- og in vivo-studier i forsøksdyremodeller så som zimosan-indusert peritonitt i mus ( J. Antimicrob. Chemother., 30 1992 339-348) and endotoksin-indusert, neutrofil akkumulering i rottetrakea (J. Immunol. 159 1997 3395-4005). Den modulerende effekt av makrolider på cytokiner som interleukin 8 (IL-8) { Am. J. Respir. Crit. CareMed 1561997 266-271) eller interleukin 5 (IL-5) (EP 0775489 og EP 0771564) er også kjent. I tillegg kan den gunstige, farmakokinetiske profil for makrolider øke vevskonsentrasjonen for en forbindelse, feks. i leveren eller øke forholdet hvite blodlegemenplasma (Girard A.E. et al., Antimicrob. Agents Chemother. 31 1987 1948-54; Widlfeuer A. et al, Antimicrob. Agents Chemother. 40 1996, 75-79).

For å oppnå forbindelser med forbedret/ny aktivitetsprofil mot sykdommer der selektiv aktivitet trenges, er flere forskjellige aktive substanser forbundet med makrolider med forskjellige typer linkere. Noen eksempler på hybrider/konjugater/chimerer av erytro-mycin-A-derivater og nukleobaser (uracil og thymin) eller thymidin-avledede nukleo-sider er rapportert (Costa A.M. et al., Tetrahedron Lett. 41, 2000, 3371-3375). Imidlertid viste slike konstrukter ingen aktivitet/selektivitet mot et ønsket mål. I tillegg er makrolidkonstrukter der linkeren vil være av peptidtypen, ikke rapportert.

Peptidlinkeren som innføres i foreliggende hybridmolekyler gjør det muig for disse å virke som promedikamenter for å frigi V-delen ved spesifikk, lysosomal spalting i målcellen. Tilsvarende linkere er beskrevet for andre små molekyler (i det foreliggende tilfellet representert ved hybrider av en anti-inflammatorisk forbindelse) og et makromolekyl eller en polymer (Duncan R. et al. i Robinson J.R. og Lee V.H. (utg.) Controlled Drug Delivery:Fundamentals and Applications, 2. utgave, 1987 581-607, Subr V. et al, J. Controlled Rel. 18 1992 123-132).

Forbindelser som representeres ved formel I skiller seg fra kjente forbindelser, ved deres struktur tillater dem å akkumulere i organer det siktes på og i celler som bevirker den inflammatoriske immunrespons eller tumor eller infeksjon som krever behandling. Slik innvirkning av forbindelsene med formel I skyldes makroliddelen M som har farmakokinetiske egenskaper til å akkumuleres i immunsystemceller og særlig fagocytter. Dette muliggjør at forbindelsene med formel I kan virke overveiende hvis ikke utelukkende på inflammasjons- eller infeksjons setet ved å "ri" makrolidet inn i selve inflammasjonscellen som rekrutteres til locus for inflammasjon, eller infeksjon, der den aktive bestanddel kan utøve sin virkning. På en slik måte blir systemiske bivirkninger av steroide eller ikke steroide, anti-inflammatoriske substanser redusert vesentlig eller sågar eliminert. Etter topisk eller systemisk applikasjon, vil hybridmolekylene ifølge oppfinnelsen (og/eller, hvis frigivbare, deres standarddeler) hurtig akkumulere ved inflammasjonssetet eller i tumoren eller de infiserte celler eller nær disse.

utøver en forbedret terapeutisk effekt ved behandling av inflammasjonssykdommer, lidelser og tilstander. Symbolet M i strukturen ovenfor representerer en makrolid-subenhet som har egenskaper å kunne akkumuleres i inflammatoriske celler, S betyr en

anti-inflammatorisk subenhet og L betyr en linker som kovalent forbinder M og S. Foreliggende søkeres samtidig inngitte PC17HR02/00001 beskriver forbindelser med en steroidsubenhet S forbundet via kjeden L til posisjon N/9a i 9-dihydro-9-deokso-9a-aza-9a-homoertromycin eller til posisjon C/3 i et des-kladinosylazitromycinderivat eller til posisjon C/2' i desoksaminsukker. Imidlertid er hybridforbindelser med steroidsubenheten bundet til peptidlinkeren i posisjon N/9a av 9-dihydro-9-deokso-9a-aza-9a-homoerytromycin, som også har den ovenfor nevnte terapeutiske virkning, så langt ikke beskrevet.

der M betyr en makrolidsubenhet som har egenskaper av å akkumuleres i inflammatoriske celler, V betyr en anti-inflammatorisk steroid eller ikke-steroid-enhet, som definert nedenfor, og L betyr en linkergmppe som kovalent forbinder

Log V;

(b) preparater inneholdende en eller flere av de foregående forbindelser i en mengde effektivt til å bekjempe inflammasjon eller malignant tumor eller vims og derved behandle lidelser og tilstander som involverer inflammasjon, i pattedyr, inkludert

(c) anvendelse av disse forbindelser for fremstilling av et preparat for behandling av

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer fortrinnsvis en forbedret terapeutisk effekt og/eller en forbedret bivirkningsprofil.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer følgelig en forbindelse kjennetegnet ved formel

(D

der

M representerer en makrolid-subenhet som har egenskapen å akkumulere i inflammatoriske

der

(i) Z og W uavhengig er >C=0, >CH₂, >CH-NR_tR_s, >N-R_N, >C=N-R_M eller en binding,

der

Rt og Rs uavhengig er H eller C_mo alkyl;

R_m er hydroksy, C_mo alkoksy, substituert C_mo alkoksy eller ORp;

R_n er hydrogen, R^p, Cmo alkyl, C₂-₁₀ alkenyl, C₂.₁₀ alkynyl, Cmo alkoksy,

C_i._io alkoksyalkyl eller -CO(=X)-NR_tR_s; der X er =0 eller =S;

forutsatt at Z og W ikke samtidig kan være >C=0, >CH₂, >CH-NR_tR_s, >N-R_N, >C=N-R_M eller en binding;

(ii) U og Y uavhengig er hydrogen, halogen, C_mo alkyl eller hydroksy-C_i.₁₀ alkyl; (iii) R¹ er hydroksy, 0R^P, -0-S²-gruppe eller en =0; (iv) S¹ er en sukkerdel med formelen:

der

R⁸ og R⁹ begge er hydrogen eller sammen danner en binding, eller R⁹ er hydrogen ogR⁸er-N(CH₃)R^y, der

Ry er R^p, R^z eller -C(0)R^z, der R^z er hydrogen eller C_M0 alkyl eller C₂-₁₀ alkenyl eller C₂-₁₀ alkynyl eller C₃.₈ cykloalkyl eller C₆.₁₄ aryl eller C₂-₁₀ heteroaryl eller Cmo alkyl substituert med C₂-₇ alkyl, C₂.₇ alkenyl, C₂-₇ alkynyl, C₆.₁₄ aryl eller C₂-₁₀ heteroaryl

R¹⁰ er hydrogen eller R^p;

der

R³ er hydrogen eller metyl;

R¹¹ er hydrogen, R^p eller O-R¹¹ er en gruppe som med R¹² og med C/4"-karbonatomet danner en >C=0- eller epoksygruppe;

R¹² er hydrogen eller en gruppe som med O-R¹-gruppen og med C/4"-karbonatomet danner en >C=0- eller epoksygruppe;

(vi) R² er hydrogen, hydroksy, ORp eller C_mo alkoksy; (vii) A er hydrogen eller metyl; (viii) B er metyl eller epoksy; (ix) E er hydrogen eller halogen; (x) R³ er hydroksy, ORp, C_mo alkoksy eller R³ er en gruppe som med R⁵ og med C/l 1- og C/12-karbonatomene danner et syklisk karbonat eller karbamat; eller, hvis W eller Z er >N-R_n, er R³ en gruppe som med W eller Z danner et syklisk karbamat; (xi) R⁴ er C_i-₄-alkyl; (xii) R⁵ er hydrogen, hydroksy, ORp, C_i-4-alkoksy eller en gruppe som med R³ og med C/l 1- og C/12-karbonatomene danner et syklisk karbonat eller karbamat; (xiii) R⁶ er hydrogen eller C_i-₄-alkyl;der M har et bindingssete gjennom hvilket det er forbundet til V via en linkergmppe L; forutsatt at bindingssetet er ett eller flere av de følgende: a. en hvilken som helst reaktiv hydroksy-, nitrogen- eller epoksygmppe lokalisert

på S¹, S² eller et aglykon-oksygen hvis S¹ og/eller S² er spaltet av;

b. en reaktiv >N-R_n- eller -NR_tR_s- eller =0-gruppe lokalisert på Z eller W;

c. en reaktiv hydroksygmppe lokalisert på en hvilken som helst av R¹, R₂, _R3 og

_R⁵_;

d. en hvilken som helst annen gmppe som først kan derivatiseres til en hydroksy-eller -NR_tR_s-gruppe, og

R^p er hydroksyl- eller aminobeskyttende gmppe;

V representere en anti-inflammatorisk subenhet valgt fra gmppen bestående av steroid-anti-inflammatorisk subenhet og en ikke-steroid-anti-inflammatorisk subenhet, og L er et linker-molekyl hvortil hver av M og V er kovalent bundet, der L representerer et polypeptid valgt fra gmppen bestående av: Gly-Fe-Leu, Gly-Gly-Fe, Gly-Fe-Fe, Gly-Fe-Gly, Gly-Leu-Gly, Gly-Val-Ala, Gly-Fe-Ala, Gly-Leu-Fe, Gly-Leu-Ala, Ala-Val-Ala, Gly-Gly-Fe-Leu, Gly-Fe-Leu-Gly, Gly-Fe-Ala-Leu, Ala-Leu-Ala-Leu, Gly-Fe-Fe-Leu, Gly-Leu-Leu-Gly, Gly-Fe-Tyr-Ala, Gly-Fe-Gly-Fe, Ala-Gly-Val-Fe og Gly-Fe-Fe-Gly;

og farmasøytisk akseptable salter og solvater derav, og individuelle diastereomerer derav.

Det er viktig at makrolidsubenheten stammer fra et makrolid som har evnen til akkumulering i immunsystemets celler som rekrutteres til inflammasjonsetet, særlig fagocytiske celler. De fleste laktoniske forbindelser som er definert ovenfor er kjent for å ha denne egenskap. For eksempel gjelder dette 14-leddede makrolider som erythromycin og dennes derivater; 15-leddede makrolider som azitromycin og dennes derivater så vel som 8a- og 9a-laktamer og dennes derivater.

Ytterligere eksempler på makrolider som akkumuleres i spesifikke klasser av celler kan fines hos: Pascual A. et al., Clin. Microbiol. Infect. 2001, 7, 65-69. (Uptake and intracellular activity of ketolide HMR 3647 in human fagocytic and non-fagocytic cells); Hand W. L. et al., Int. J. Antimicrob. Agents, 2001, 18, 419-425. (Characteristics and mechanisms of azithromycin accumulation and efflux in human polymorfonuclear leukocytes); Amsden G. W., Int. J. Antimicrob. Agents, 2001, 18, 11-15. (Advanced-generation macrolides: tissue-directed antibiotics); Johnson J. D. et al., J. Lab. Clin. Med. 1980, 95, 429-439.(Antibiotic uptake by alveolar macrofages); Wildfeuer A. et al., Antimicrob. Agents Chemother. 1996, 40, 75-79. (Uptake of azithromycin by various cells and its intracellular activity under in vivo conditions); Scorneaux B. et al., Poult. Sei. 1998, 77, 1510-1521. (Intracellular accumulation, subcellular distribution, and efflux of tilmicosin in chicken fagocytes); Mtairag E. M. et al., J. Antimicrob. Chemother. 1994, 33, 523-536. (Investigation of dirithromycin and erythromycylamine uptake by human neutrofils in vitro); Anderson R. et al., J. Antimicrob. Chemother. 1988, 22, 923-933. ( An in-vitro evaluation of the cellular uptake and intrafagocytic bioactivity of clarithromycin (A-56268, TE-031), a new macrolide antimicrobial agent); Tasaka Y. et al., Jpn. J. Antibiot. 1988, 41, 836-840. (Rokitamycin uptake by alveolar macrofages); HarfR. et al., J. Antimicrob. Chemother. 1988, 22, 135-140. (Spiramycin uptake by alveolar macrofages). US Provisional SN 60/394 671 og 60/394 670, begge av 8. juli 2002 beskriver forskjellige makrolidlinkerkomplekser som også kan benyttes innenfor foreliggende oppfinnelses kontekst.

Videre kan nærværet av akkumuleringsegenskapen i immunsystemceller som rekrutteres til inflammasjonssetet, særlig fagocyttiske celler, lett fastslås av fagfolk på området ved å benytte en av de kjente analyser for dette formål. For eksempel kan man benytte den prosedyre som i detalj er beskrevet av Olsen, K.M. et al., Anitmicrob. Agents & Chemother. 1996, 40, 2582-2585. Kort sagt kan celler som skal testes, feks. polymorfonuklære lymfocytter, oppnås fra veneblod hos friske frivillige ved Ficoll-Hypaque-sentrifugering fulgt av 2% dekstran-sedimentering. Erytrocytter fjernes ved osmotisk lysering og PMN evalueres ved trypan-blå-eksklusjon. Alternativt kan andre cellefraksjoner separeres og testes på tilsvarende måte. Tritierte makrolidforbindelser (feks. 10 uM) inkuberes med 2,5 x IO⁶ celler i 120 minutter (37°C, 5% C0₂, 90% rela-tiv fuktighet) og cellene fjernes deretter fra forbindelsesholdig supernatant ved sentri-fugering, feks. gjennom en silikonolje-parafinsjikt (86 vol-%: 14 vol-%). Mengden forbindelse bestemmes, feks. ved scintillasjonstellling, og en bedømmelse som signifikant ligger over bakgrunnen indikerer akkumulering av makrolidet i cellene som testes, se Bryskier et al., Macrolides, Chemistry, Farmacology and Clinical Use; Arnette Blackwell: Paris, 1993 pp 375-386 , på side 381, kolonne 2, linje 3. Alternativt er forbindelsen ikke radiomerket, men mengden forbindelse kan bestemmes ved HPLC.

Andre analysemetoder som kan benyttes er beskrevet av Bryskier, A. J. et al., Macrolides, Chemistry, Farmacology and Clinical Use; Arnette Blackwell: Paris, 1993 pp 375-386. Det skal særlig henvises til bestemmelsen av fagocytisk opptak på side 380-381 og til den spesielle beskrivelse hva angår opptak og lokalisering av makrolider på sidene 381, 383 og 385 og tabellene på side 382 og 383.

der

Ra og R^b uavhengig av hverandre er hydrogen eller halogen;

R^c er hydroksy, C_i-C_io-alkoksy (fortrinnsvis metoksy), C₁-C₁₀- alkyl, tiokarbamoyl, karbamoyl eller en valensbinding;

Rd og Re uavhengig av hverandre er hydrogen, OH, CH₃ eller C_i-C₄-alkoksy (fortrinnsvis metoksy eller n-propoksy) eller hver er en gruppe som danner en 1,3-dioksolanring med den andre eller en valensbinding;

R er hydrogen, hydroksy, klor, eller =0 som danner en ketogruppe med karbonatomet den er festet til;

RJ er hydrogen eller halogen;

Alternativt er innenfor oppfinnelsens ramme er steroidsubenheter beskrevet i WO 94/14834, der de i stedet for gruppen =CH-C(0)-R^c har gruppen =CH-S(0)_n-R^c der n er et helt tall fra og med 0 til og med 2, den henvises til WO 94/14834, særlig sidene 2-3.

Mer spesielt er steroider som er brukbare som en kilde for steroidsubenheter uten begrensning korticosteroider (som glukokorticoider og mineralkorticoider) og androgener. Ikke-begrensende eksempler på korticosteroider inkluderer kortisol, kortison, klobetasol, hydrokortison, fludrokortison, fludroksykortid, flumetason, flunisolid, fluokinolon,, fluokinonid, fluokortolon, fluormetolon, prednison, prednisolon, 6-H_^tylprednisolon, triamkinolon, alklometason, beklometason, | metason, budesonid, deksametason, amkinonid, kortivazol, desonid, desoksimetason, diflukortolon, difluprednat, fluklorolon og diklorison, fluperiniden, flutikason, halkinonid, meprednison, metylprednisolon, parametason, prednazolin, prednyliden, tiksocortol, triamkinolon, og syrederivater derav, f.eks. acetat, propionat, dipropionat, valerat, fosfat, isonikotinat, metasulfonbenzoat, tebutat og hemisuccinat.

V kan være en ikke-steroid, anti-inflammatorisk subenhet, dvs. en del et ikke-steroid, anti-inflammatorisk medikament (NSAID) inkludert de som inhiberer cyklooksygenase, enzymet som er ansvarlig for biosyntesen av prostaglandiner og visse autokoid-inhibitorer, inkludert inhibitorer av de forskjellige isoenzymer av cyklooksygenase (inkludert, men ikke begrenset til, cyklooksygenase-1 og -2), og som inhibitorer av både cyklooksygenase og lipoksygenase relaterer til ikke-steroid, anti-inflammatorisk medikament (NSAID), som de kommersielt tilgjengelige NSAID'er aceklofenac, acemetacin, acetaminofen, acetaminosalol, acetylsalicylsyre, acetyl-salicylsyre-2-amino-4-pikolinsyre, 5-aminoacetylsalicylsyre, alklofenac, aminoprofen, amfenac, ampyron, ampiroksicam, anileridin, bendazac, benoksaprofen, bermoprofen, |>isa-bolol, bromfenac, 5-bromosalicylsyreacetat, bromosaligenin, buklokssyre, butibufen, karprofen, celecoksib, kromoglykat, kinmetacin, klindanac, klopirac, natriumdiklofenac, diflunisal, ditazol, droksicam, enfenaminsyre, etodolac, etofenamat, felbinac, fenbufen, fenklozinsyre, fendosal, fenoprofen, fentiazac, fepradinol, flufenac, flufenaminsyre, fluniksin, flunoksaprofen, flurbiprofen, glutametacin, glykolsalicylsyre, ibufenac, ibuprofen, ibuproksam, indometacin, indoprofen, isofezolac, isoksepac, isoksikam, ketoprofen, ketorolac, lornoksicam, loksoprofen, meklofenaminsyre, mefenaminsyre, meloksicam, mesalamin, metiazinsyre, mofezolac, montelukast, nabumeton, naproksen, nifluminsyre, nimesulid, olsalazin, oksaceprol, oksaprozin, oksyfenbutazon, paracetamol, parsalmid, perisoksal, fenylacetylsalicylat, fenylbutazon, fenylsalicylat, pyrazolac, piroksicam, pirprofen, pranoprofen, protizininsyre, reserveratol, salacetamid, salicylamid, salicylamid-O-acetylsyre, salicylsvovelsyre, salicin, salicylamid, salsalat, sulindac, suprofen, suksibutazon, tamoksifen, tenoksicam, tiaprofensyre, tiaramid, tiklopridin, tinoridin, tolfenaminsyre, tolmetin, tropesin, xenbucin, ximoprofen, zaltoprofen, zomepirac, tomoksiprol, zafirlukast og cyklosporin.

Ytterligere NSAID-genera og spesielle NSAID-forbindelser er beskrevet i US 6 297 260 (særlig i de generiske formler i patentets krav 1 og den spesifikke liste av NSAID'er som inneholdes der og i krav 3, og tiazulidin-NSAID'er som beskrevet i WO 01/87890.

Foretrukne NSAID'er er acetylsalicylsyre, indometacin, naproksen, ibuprofen, flurbiprofen, ketoprofen, sulindac, etodolac, ketorolac, suprofen, fluniksin, natrium-diclofenac og tolmetin.

Uthevede bindinger i formlene som finnes her angir bindinger som ligger over papirplanet; strek-trukne bindinger angir bindinger under papirplanet, mens stiple bindinger representerer en binding som kan være enten under eller over papirplanet. Parallelle full-trukne og stiplede linjer representerer enten en enkelt- eller en dobbelt-binding. Hvis ikke annet uttrykkelig er sagt, har de følgende uttrykk, de følgende betydninger: "Alkyl" betyr en rett eller forgrenet, mettet monovalent hydrokarbonrest med 1 til 10 karbonatomer og fortrinnsvis 1 til 6 karbonatomer. De foretrukne rettkjedede eller forgrenede alkyler inkluderer metyl, etyl, propyl, wo-propyl, butyl, sec-butyl og tert-butyl. Metyl er mest foretrukket. Den foretrukne definisjon av alkyl gjelder også grupper der alkyl er en bestanddel som alkoksy.

"Alkenyl" betyr en rett eller forgrenet, monovalent karbonrest med 2 til 10, fortrinnsvis 2 til 6 karbonatomer som har minst en dobbelt karbon-karbon-binding. Etenyl, propenyl, butenyl og cykloheksenyl er foretrukne.

"Alkynyl" betyr en rett eller forgrenet, monovalent hydrokarbonrest med en rett eller forgrenet kjede med 2 til 10, fortrinnsvis 2 til 6 karbonatomer og inneholdende minst 1 og fortrinnsvis ikke mer enn 3 trippel-karbon-karbonbindinger. Etynyl, propynyl og butynyl er foretrukket.

"Cykloalkyl" betyr en cyklisk gruppe med 3 til 8 karbonatomer med en enkelt ring, eventuelt fusert til en aryl- eller heteroarylgruppe. Foretrukne cykloalkyler er cyklo-pentyl og cykloheksyl.

"Heterocyklisk" betyr en mettet eller en umettet gruppe med en enkelt eller flere ringer med fra 1 til 10 karbonatomer og fra 1 til 4 heteroatomer valgt blant nitrogen, svovel eller oksygen, der i et kondensert ringsystem den andre ring eller de andre ringer kan være aryl eller heteroaryl.

"Aminosyre" henviser til en hvilken som helst forbindelse inneholdende både en aminogruppe og en karboksylsyregruppe. Aminogruppen kan opptre i en posisjon ved siden av karboksyfunksjonen som i ^Aminosyrer, eller kan være lokalisert i molekylet. Aminosyren kan også inneholde ytterligere funksjonelle grupper som amino, tio, karboksyl, karboksamid, imidazol, osv. Aminosyren kan være syntetisk eller naturlig forekommende eller en modifisert, naturlig forekommende aminosyre som norvalin eller norleucin.

Symbolet K benyttes noen ganger for å henvise til delen av L-gruppen som er forbundet med M, eller til V etter hvert som konteksten krever.

Ved fremstillingen av forbindelsene representert ved strukturen I, med spesifiserte, farmakologiske aktivitet, blir disse nye forbindelser fremstilt som mellomprodukter ved fremstillingen av farmakologisk aktive forbindelser. Foreliggende oppfinnelse angår også slike mellomprodukter.

Oppfinnelsen omfatter også farmasøytisk akseptable salter av de her beskrevne forbindelser. Farmasøytisk egnede salter av forbindelsene ifølge oppfinnelsen inkluderer salter med uorganiske syrer (som salt-, hydrobrom-, fosfor-, metafosfor-, salpeter- eller svovelsyre) eller organiske syrer (som vin-, eddik-, metansulfon-, trifluoreddik-, sitron-, malein-, melke-, fumar-, benzo-, rav-, metansulfon-, oksal- eller p-toluensulfonsyre).

Oppfinnelsen omfatter også solvater og fortrinnsvis hydrater, av forbindelsene med formel I eller deres salter.

Forbindelsene med formel I har ett eller flere chirale sentra og, avhengig av arten av de individuelle substituenter, kan de også ha geometriske isomerer. Isomerer som skiller seg når det gjelder arrangementet av atomene i rommet kalles "stereoisomerer". Stereoisomerer som ikke er speilbilder av hverandre angis som "diastereoisomerer" og de som er speilbilder av hverandre som ikke kan legges på hverandre "enantiomerer". Når en forbindelse har et chiralt senter, er et par av enantiomerer mulige. En enantiomer kan karakteriseres ved den absolutte konfigurasjon av sitt asymmetriske senter og beskrives ved R- og S-sekvenseringsreglene til Cahn og Prelog, eller ved den måte på hvilken molekylet dreier planet for polarisert lys og angis som dekstroroterende eller levo-roterende (dvs. som (+)- henholdsvis (-)-isomerer). En chiral forbindelse kan eksistere som enten en individuell enantiomer eller som en blanding av enantiomerer. En blanding inneholdende like andeler av enantiomerene kalles en "racemisk blanding". Foreliggende oppfinnelse omfatter alle individuelle isomerer av forbindelsene med formel I. Beskrivelsen eller navngjvningen av en spesiell forbindelse i beskrivelsen og de foreliggende krav er ment å inkludere både individuelle enantiomerer og blandinger, racemiske eller andre, derav. Metoder for bestemmelse av stereokjemien og oppløs-ningen av stereoisomerer er velkjente i teknikken.

Foreliggende oppfinnelse omfatter også stereoisomerer av syn-anti-typen, slik man møter dem når en oksim- eller en tilsvarende gruppe er til stede. Gruppen med den høyeste Cahn Ingold Prelog-prioritet festet til et av de terminale dobbelt-bundne atomer av oksimet, sammenlignes med oksimets hydroksylgruppe. Stereoisomeren angis som Z (zusammen = sammen) eller Syn hvis oksimhydroksylet ligger på samme side av referanseplanet som går gjennom C=N-dobbeltbindingen som gruppen med høyest prioritet; den andre stereoisomer angis som E (entgegen = motsatt) eller Anti.

En "farmasøytisk akseptabel eksipient" eller tilsvarende betyr en eksipient som er brukbar ved fremstilling av et farmasøytisk preparat og som er generelt sikkert, ikke toksisk og hverken biologisk eller på annen måte uønsket, og inkluderer en eksipient som er akseptabel for veterinæranvendelse og for farmasøytisk humananvendelse. En "farmasøytisk akseptabel eksipient" slik uttrykket benyttes i foreliggende søknad inkluderer både en og mer enn en slik eksipient.

(1) forebyggelse eller forsinkelse av opptredenen av minst et klinisk symptom på en tilstand, lidelse eller sykdom som utvikler seg i et pattedyr som kan være påvirket av eller predisponert for en slik tilstand, lidelse eller sykdom, men som ennå ikke erfarer eller viser kliniske eller subkliniske symptomer, (2) inhibering av tilstanden, lidelsen eller sykdommen, dvs. å stanse eller redusere utviklingen av sykdommen eller minst et klinisk eller subklinisk symptom på den, eller (3) lindring av sykdommen, dvs. forårsake regresjon av tilstanden, lidelsen eller sykdommen eller minst ett av de kliniske eller subkliniske symptomer på den.

Fordelen hos et individ som er under behandling er enten statistisk signifikant eller i det minste følbart for pasienten eller registrerbart for legen.

En "terapeutisk effektiv mengde" betyr den mengde av en forbindelse som, administrert til et pattedyr for behandling av en tilstand, lidelse eller en sykdom, er tilstrekkelig til å bevirke slik behandling (slik ordet er definert ovenfor). Den "terapeutisk effektive mengde" vil variere avhengig av forbindelse, sykdommens alvor og alder, vekt, fysisk tilstand og respons hos pattedyret som behandles.

De klassiske symptomet på akutt inflammasjon er rødhet, forhøyet temperatur, opphovning, smerte i det påvirkede området og tap av funksjon for det påvirkede organ.

I rhematiod artritt - smerte, svelling, varme og ømhet i det involverte ledd;

generell og morgenstivhet;

I insulin-avhengjg diabetes mellitus - insulititt; denne tilstand kan føre til en varietet av komplikasjon med en inflammatorisk komponent, inkludert: retinopati, neuropati, nefropati; koronaer arteriesykdom, perifer vaskulær sykdom og cerebrovaskulær sykdom;

I autoimmun thyroiditt - svakhet, konstipasjon, kortpustethet, hovent ansikt,

hender og føtter, perifer ødem, bradykardia;

I multippelsklerose - spastisitet, uklart syn, vertigo, lemsvakhet, parestesi;

I uveoretinitt - redusert nattsyn, tap av perifert syn;

I lupus erytematose - leddsmerter, utslett, fotosensitivitet, feber, muskelsmerte,

hovne hender og føtter, unormal urinalyse (hematuri, cylinduri, proteinuri), glomerulonefritt, kognitiv dysfunksjon, kartrombose, perikarditt;

I skleroderma - Raynauds sykdom; opphovning av hender, armer, ben og ansikt;

hudfortykning; smerte, opphovning og stivhet i fingre og knær, gastrointestinal dysfunksjon, restriktiv lungesykdom; perikarditt; renalsvikt;

I andre artritiske tilstander med en inflammatorisk komponent som rheumatoid spondylitt, osteoartritt, septisk artritt og polyartritt - feber, smerte, opphovning og svelling, ømhet;

I andre inflammatoriske hjernelidelser som meningitt, Alzheimers sykdom, AIDS

dementia encafalitt - fotofobi, kognitiv dysfunksjon, hukommelsestap;

I andre inflammatoriske øye-inflammasjoner som retinitt - redusert visuell akuitet;

I inflammatoriske hudlidelser som eksem og dermatitt (feks. atopisk eller kontaktdermatitt), psoriasis, brannsår indusert ved UV-stråling som solstråler og tilsvarende UV-kilder - erytem, smerte, flassing eller skalldannelse, opphovning og ømhet;

I inflammatorisk tarmsykdom som Crohns sykdom, ulcerativ colitt - smerte,

diaré, konstipasjon, rektalblødning, feber, artritt;

I astma - kortpustethet, hvesing;

I andre allergiske lidelser som allergisk rhinitt - nysing, kløe, rennende nese;

I tilstander forbundet med akutt trauma som cerebralskade etter slag - sensorisk

tap, motortap, kognitivt tap;

I hjertevevskade på grunn av myokardialt ischemi - smerte, kortpustethet;

I lungeskade slik det inntrer ved adult respiratorisk distress-syndrom - kortpustethet, hyperventilering, redusert oksygenering, pulmonære infiltrater;

I inflammasjon i forbindelse med infeksjon som sepsis, septisk sjokk, toksisk sjokksyndrom - feber, respiratorisk svikt, tachykardia, hypotensjon, leukocytose;

I andre inflammatoriske tilstander forbundet med spesielle organer eller vev, som nefritt (feks. glomerulonefritt) - oliguri, abnormal urinalyse;

betent blindtarm - feber, smerte, ømhet, leukocytose;

gikt - smerte, ømhet, svelling og erytem i de involverte ledd, øket serum-og/eller urinær urinsyre;

betent galleblære - abdominal smerte og ømhet, feber, kvalme, leukocytose;

kronisk obstruktiv pulmonær sykdom - kortpustethet, hvesing;

kongestiv hjertesvik - kortpustethet, ralling, perifer ødem;

type TJ diabetes - endeorgankomplikasjoner inkludert kardiovaskulær, okulær, renal og perifer vaskulær sykdom;

lunge fibrose - hyperventilering, kortpustethet, redusert oksygenering;

vaskulær sykdom som aterosklerose og restenose - smerte, følelsestap, redusert puls, funksjonstap; og

alloimmunitet som fører til transplantrejeksjon - smerte, ømhet, feber.

Subkliniske symptomer inkluderer diagnostiske markører for inflammasjon hvis opptreden kan komme foran manifestasjon av kliniske symptomer. En klasse subkliniske symptomer er immunologiske symptomer som invasjon eller akkumulering i et organ eller vev av proinflammatoriske lymfoidceller eller nærværet lokalt eller perifert av aktiverte, pro-inflammatoriske lymfoidceller som gjenkjenner et patogen eller et antigen som er spesifikt for organet eller vevet. Aktivering av lymfoidceller kan måles ved i og for seg kjente teknikker.

"Avlevering" av en terapeutisk effektiv mengde av en aktiv bestanddel til en spesiell lokasjon hos en vert betyr å forårsake en terapeutisk effektiv blodkonsentrasjon av den aktive bestanddel ved den spesielle lokasjon. Dette kan oppnås feks. ved lokal eller ved systemisk administrering av den aktive bestanddel til verten.

Generelt kan forbindelsene med formel I oppnås på følgende måte: En ende av kjeden forbindes først til makrolidet og så forbindes den andre ende av kjeden til V; eller en ende av kjeden bindes først til V og den andre ende så til makrolidet; eller til slutt kan en del av kjeden forbindes til makrolidet, mens den andre del av kjeden forbindes til V og så forbindes endene av kjededelene kjemisk for å danne kjeden L.

Det vil være klart for fagmannen på området at det kan være ønskelig å benytte beskyt-tede derivater av mellomproduktene som benyttes ved fremstilling av forbindelsene med formel I. Beskyttelsen og debeskyttelsen av funksjonelle grupper kan gjennomføres på i og for seg kjent måte. Hydroksyl- eller aminogrupper kan beskyttes med en hvilken som helst hydroksyl- eller aminobeskyttende gruppe, feks. som beskrevet av Green, T.W.; Wuts, P.G.M., Protective Groups in Organic Synthesis: John Wiley and Sons, New York, 1999. De aminobeskyttende grupper kan fjernes ved konvensjonelle teknikker. For eksempel kan acylgrupper som alkanoyl-, alkoksykarbonyl- og aroylgrupper fjernes ved solvolyse, feks. ved hydrolyse under sure eller basiske betingelser. Arylmetoksykarbonylgrupper (som benzyloksykarbonyl) kan spaltes ved hydrogenolyse i nærvær av en katalysator som palladium-på-kull.

a) Forbindelser med formel I, der X² er -NHC(O)-, kan oppnås ved å omsette en forbindelse med formel VI:der L¹ betyr en avspaltbar gruppe (som hydroksy), med en fri aminogruppe av et makrolid representert ved formel Vila:

der K er delen av det forbindende molekyl L festet til makrolidsubenheten.

Reaksjonen gjennomføres generelt med syrederivater som har evnen til å aktivere karboksylsyregruppen som halogenider, blandede anhydrider og særlig karbodiimider som (3-dimetylaminopropyl)-3-etyl-karbodiimid (EDC) og benzotriazoler. Reaksjonen skjer i nærvær av en base, feks. en organisk base som trietylamin, ved romtemperatur under en inert atmosfære, som argon eller nitrogen. Reaksjonen kan kreve flere timer og opptil flere dager for å bli ferdig.

Når feks. L er -K-NH₂, kan forbindelsen med formel I dannes ved deri vati sering av en

>NH-gruppe på makrolidringen til en >N-K-NH₂-gruppe og så å omsette det derivatiserte makrolid med en forbindelse med formel VI som vist nedenfor:

For eksempel kan denne prosess gjennomføres når >NH-gruppen i makrolidsubenheten av formel II er bundet til C/3'- eller N/9a-posisjonen.

Forbindelsen som representeres ved formel VI er kommersielt tilgjengelig eller kan oppnås fra subenheten V ved i og for seg kjente metoder.

Fremstilling av utgangsmakrolidet med formel VUa er beskrevet i PCT-HR 02/0001 det skal også henvises til US 4 474 768 samt til Bright, G.M. et al. i J. Antibiot. 1988, 41, 1029-1047. b) Forbindelser som representeres ved formel I, der X² er -OC(O)-, kan oppnås ved å omsette en forbindelse med formel VI:

Reaksjonen gjennomføres generelt med syrederivater som har evnen til å aktivere karboksylsyregruppen, feks. halogenider som etylendiklorid (EDC), blandede anhydrider, særlig karbodiimider. Reaksjonen gjennomføres typisk ved romtemperatur under en inert atmosfære, feks. argon eller nitrogen. Reaksjonen kan kreve flere timer til flere dager for å bli ferdig.

(2) omsetning av det derivatiserte makrolid med en forbindelse representert ved formel VI som vist nedenfor:

Bindingsgruppen -K-OH kan være festet til det sekundære nitrogenatom av makrolidet som følger. Makrolidet omsettes med et alkenoylderivat som CH₂₌CH(CH₂)_m-₂-C(0)0-alkyl (feks. metylakrylat). Estergruppen (dvs. -C(O)O-alkyl) blir så redusert, feks. med et metallhydrid som LiAlH₄ i et vannfritt, organisk oppløsningsmiddel, for derved å gi makrolidet som har bindingsgruppen -K-OH (dvs. M-K-OH). Reduksjonen gjennomføres karakteristisk ved lav temperatur og fortrinnsvis ved 0°C eller lavere.

Denne prosess kan feks. også gjennomføres når >NH-gruppen er festet til C/3'- eller N/9a-posisjonen av makrolidsubenhetene representert ved formel U.

Utgangsmakrolidet med formel Vllb er kjente forbindelser eller kan oppnås i henhold til prosedyrer som er beskrevet for analoge forbindelser, feks. som beskrevet av Costa, A.M. et al. i Tetrahedron Letters 2000, 41, 3371-3375. c) Forbindelser representert ved formel I, der X¹ er -OC(O)-, Q er -NH- og X² er -NHC(O)-, kan fremstilles ved å omsette et makrolid representert ved formel VUc:og en forbindelse representert ved formel VIb:for å oppnå

For eksempel kan denne prosess gjennomføres når OH-gruppen er festet ved C/6- eller C/4"-posisjonen av makrolidsubenheten representert ved formel U.

Makrolidet representert ved formel VIIc kan dannes ved omsetning av det tilsvarende halogenalkanoylklorid på den frie OH-gruppe av makrolidet.

Forbindelsen representert ved formel VIb kan oppnås ved omsetning av et egnet amin (med bindingsgruppen -K-NH₂) med en forbindelse med formel VI.

d) Forbindelser med formel I, der X¹ er -OC(0)NH- og X² er -NHC(O)- kan fremstilles ved å omsette et makrolid representert ved formel VUd og en forbindelse

Denne prosess kan gjennomføres når to frie OH-grupper er festet, feks. ved C/l 1- og C/12-posisjon på makrolidsubheten representert ved formel II.

Makrolidreaktanten som representert ved formel Vlld kan dannes ved omsetning av etylkarbonatet på makrolidsubenheten med de to nabostilte hydroksysubstituenter;

e) Forbindelser fremstilt ved formel I, der X¹ er -CH₂-, Q er -NH- og X² er -NHC(O)-, kan fremstilles ved omsetning av et makrolid representert ved formel Vlle og en

For eksempel kan denne prosess gjennomføres når OH-gruppen er bundet til C/4"-posisjonen av makrolidsubenheten representert ved formel II.

Reaktantmakrolidet som representeres ved formel VUe kan dannes ved oksydering av det tilsvarende makrolid med en hydroksygruppe for å oppnå en substituent,

(>C=0), konvertering til en epoksygruppe ), og spalting av epoksygruppen med en egnet reaktant som etylendiamin.

f) Forbindelser med formel I kan fremstilles ved omsetning av et makrolid representert ved formel VHf med en avspaltbar gruppe L2 (som Br) og en subenhet V

Utgangsmakrolidet med formel Vllf kan feks. fremstilles ved spalting av sukker-gruppen bundet til C/3-posisjon på makrolidsubenheten representert ved formel II og så omsetning av makrolidet med en reagens med formel L^3-K-L², der L2 og L3 er avspaltbare grupper.

g) Forbindelser med formel I kan fremstilles ved omsetning av et makrolid representert ved formel VUg med en avspaltbar gruppe L², feks. Br, og en subenhet V med

Utgangsmakrolidet med formel VUg kan fremstilles ved omsetning av et makrolid med en fri OH-gruppe, feks. på C/2-posisjonen av makrolidsubenheten representert ved formel U, med en reagens med formel L^3-K-L², der L² og L3 er avspaltbare grupper.

h) Forbindelser representert ved formel I kan også fremstilles ved omsetning av et makrolid representert ved formel Vllh med en avspaltbar gruppe L², feks. Br, og

i) Forbindelser representert ved formel I kan også fremstilles ved omsetning av en subenhet V representert ved formel Villa, fremstilt fra subenhet V med fri hydroksylgruppe (Huang CM. et al., Chem.&Biol. 2000,7,453-461; Hess S. et al., Bioorg.&Med. Chem. 2001, 9, 1279-1291) og makrolid representert ved formel Vila som vist nedenfor:j) Forbindelser representert ved formel I kan også fremstilles ved omsetning av en subenhet V representert ved formel VlUb (Pandori M.W. et al., Chem.&Biol. 2002, 9, 567-573) eller VIUc fremstilt fra subenhet V med fri aminogruppe (Hess S. et al., Bioorg.&Med. Chem., 2001, 9, 1279-1291) og et makrolid representert ved formel VUa som vist nedenfor:eller

En syntesevei for forbindelsen av formel I (V er en steroid eller ikke-steroidal anti-inflammatorisk subenhet med fri aminogruppe) når L er peptidlinker er illustrert ved det neste eksempel:

En syntesevei for forbindelsen med formel I (V er en steroid eller ikke-steroidal anti-inflammatorisk subenhet med fri karboksylgruppe) når L er peptidlinker er illustrert ved det neste eksempel:

Saltene av forbindelsene som representeres ved formel I kan fremstilles ved å anvende generelt kjent prosedyrer som feks. omsetning av forbindelsene med formel I med en tilsvarende base eller syre i et egnet oppløsningsmiddel eller en blanding av slike, feks. etere som dietyleter eller alkoholer som etanol, propanol eller isopropanol.

Et ytterligere trekk ved oppfinnelsen angår anvendelsen av forbindelser med formel I for fremstilling av et medikament for behandling av inflammatoriske sykdommer, lidelser eller tilstander som karakteriseres ved eller assosieres med en uønsket, inflammatorisk immunrespons, særlig alle sykdommer og tilstander som induseres av eller assosieres med en eksessiv sekresjon av TNF-Hller

En terapeutisk effektiv mengde av forbindelsen ifølge oppfinnelsen kan bestemmes på i og for seg kjent måte. Fordi forbindelsen ifølge oppfinnelsen mer effektivt avgis til det ønskede setet enn det tilsvarende medikament alene, kan en mindre mengde av forbindelsen administreres på molar basis enn av det anti-inflammatoriske medikamentet, mens man samtidig oppnår den samme terapeutiske effekt. Fordi den aktive bestanddel ifølge oppfinnelsen etter internalisering av målet ikke lenger vil være i kontakt med annet vev, vil administreringen resultere i færre bivirkninger, noe som vil tillate at den maksimalt tolererbare, anti-inflammatoriske mengde kan økes. Således er tabellen nedenfor kun en rettesnor. En terapeutisk effektiv terskelmengde av forbindelsen, et farmasøytisk akseptabelt salt derav, et solvat derav, er generelt lik eller mindre enn en terapeutisk effektiv mengde av det anti-inflammatoriske medikamentet på molar basis. Generelle og foretrukne effektive mengder av forbindelsen, et farmasøytisk salt derav, et solvat derav eller et prodrug derav, er vist i tabellen:

Således ligger feks. det foretrukne doseringsområdet for indometacin ved 50 til 200 mg/dag, og med noe som tilsvarer området 140 til 560 umol/dag. Det samme mol-baserte området, 140 til 560 umol av en hybridforbindelse ifølge oppfinnelsen, vil være utgangspunktet for å bestemme det foretrukne doseringsområdet. En tilpasning av denne tilnærmelse ligger godt innenfor fagmannens kunnskapsområde.

Videre angår foreliggende oppfinnelse farmasøytiske preparater som inneholder en effektiv dose av forbindelser ifølge oppfinnelsen så vel som farmasøytisk akseptable eksipienter som bærere eller fortynningsmidler.

Fremstillingen av de farmasøytiske preparater ifølge oppfinnelsen kan inkludere blanding, granulering, tablettering og oppløsning av bestanddelene. Kjemiske bærere kan foreligge i fast eller flytende form. Faste bærere kan være laktose, sucrose, talkum, gelatin, agar, pektin, magnesiumstearat, fettsyrer, osv.. Flytende bærere kan være siruper, oljer som oliven-, solsikkefrø- eller soyabønneolje, vann eller fysiologisk saltoppløsning. På samme måte kan bærere også inneholde en komponent for opprettholdt frigivning av den aktive bestanddel som glycerylmonostearat eller glyceryldistearat. Flere former for farmasøytiske preparater kan fremstilles. Hvis det benyttes en fast bærer, kan disse former inkludere tabletter, kapletter, faste gelatinøse kapsler, pulvere eller granuler, alt for oral administrering. Mengden av den faste bærer kan variere, men vil hovedsakelig ligge i området 25 mg til 1 g. Hvis det benyttes en flytende bærer, kan formuleringen foreligge i form av en sirup, emulsjon, mykgelatinkapsler eller sterile, injiserbare væsker eller ikke-vandige, flytende suspensjoner.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan administreres topisk eller systemisk, feks. oralt, parenteralt, perkutant, mucosalt som bucalt, intranasalt, intrarektalt og intravagjnalt. "Parenteralt" betyr intravenøst, intramuskulært eller subkutant. De tilsvarende preparater av forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan benyttes profylaktisk så vel som terapeutisk (forebyggelse, forsinkelse, inhibering eller lindring) i forbindelse med diverse lidelser (sykdommer eller andre patologiske, inflammatoriske tilstander) forårsaket av eller assosiert med en anormal eller uønsket (eksessiv, ikke-regulert eller dysregulert) inflammatorisk immunrespons som involverer produksjon av inflammatoriske cytokiner eller andre inflammasjonsmediatorer inkludert TNF-^g IL-l^De inkluderer autoimmune sykdommer som rhematoid artritt, insulinavhengig diabetes mellitus, autoimmun thyroiditt, multippel sklerose, uveoretinitt, lupus erytematose, skleoderma, andre artritiske tilstander med en inflammatorisk komponent som rheumatoid spondylitt, osteoartritt, septisk artritt og polyartritt; andre inflammatoriske hjernelidelser som meningitt, Alzheimers sykdom, AIDS dementia encefalitt, andre inflammatoriske øye-inflammasjoner som retinitt; inflammatoriske hudlidelser som eksem, andre derma-titter (feks. atopisk eller kontaktdermatitt), psoriasis, brannsår indusert av UV-stråling (solstråler eller tilsvarende UV-kilder); inflammatorisk tarmsykdom som Crohns sykdom, ulcerativ colitt, astma; andre allergjlidelser som allergisk rhinitt; tilstander assosiert med akutt trauma som cerebralskade etter slag, hjertevevskade på grunn av myokardial ischemi, lungeskade som den som inntrer ved adult respiratorisk distress-syndrom, inflammasjon i forbindelse med infeksjon som sepsis, septisk sjokk, toksisk sjokksyndrom, andre inflammatoriske tilstander assosiert med spesielle organer eller vev som nefritt (feks. glomerulonefritt), betent blindtarm, podagra, betent galleblære, kronisk obstraktiv pulmonær sykdom, kongestiv hjertesvikt, type-U-diabetes, lungefibrose, vaskulær sykdom som aterosklerose og restenose; og alloimmunitet som fører til transplantatawisning.

Den biologiske aktivitet for forbindelsene ifølge oppfinnelsen ble bestemt ved de følgende in vitro- og in vivo-forsøk:

Genet for Hsoformen av human glukokorticoidreseptor (EMBL Acc. Nr. M10901) klones ved revers polymerase-kjedereaksjon. Det totale RNA isoleres fra humane perifere blodlymfocytter i henhold til produsentens instruksjoner (Qiagen), transkriberes inn i cDNA med AMV revers transkriptase (Roche) ved 50°C i 45 minutter og genet multiplikeres med spesifikke primere:

og pfx-polymerase (Invitrogen). PCR-betingelsene er: 94°C denaturering i 30 sekunder, 55°C annelering i 30 sekunder, 68°C i 3 minutter, med til sammen 36 cykler; slutt-forlengelsestrinn ved 68°C i 7 minutter. Det oppnådde reaksjonsprodukt klones inn i XhoI/BamHI-setet av Bluescript KS-plasmid (Stratagene), underkastes sekvensering ved dideoksyfluorescensmetoden med M13- og M13rev-primere (Micosynth) og klones så inn i XhoI/BamHI-setet av pCDNA3.1 hygro(+)plasmid (Invitrogen Life Technologies). 1 x 10⁵ COS-l-celler såes på en 12 brønners plate (Falcon) i DMEM-medium (Invitrogen Life Technologies) med 10% FBS (Biowhitaker) og dyrkes til 70% konfluens ved 37°C i en atmosfære med 5% CO₂. Mediet fjernes og 1 ug DNA, 7 ul PLUS-reagens og 2 ul Lipofectamin (Life Technologies) i 500 ul DMEM tilsettes pr. brønn. Cellene inkuberes ved 37°C i en atmosfære med 5% CO₂ og etter 5 timer tilsettes det samme volum 20% FBS/DMEM. Etter 24 timer skiftes mediet fullstendig. 48 timer etter transfeksjon tilsettes testforbindelsene i forskjellige konsentrasjoner og 24 nM [ HJdeksametason (Pharmacia) i DMEM-medium tilsettes. Cellene inkuberes i 90

minutter ved 37°C i en atmosfære med 5% CO₂, vaskes tre ganger med PBS-buffer (Sigma), avkjøles til 4°C (pH=7,4) og lyseres deretter i Tris-buffer (pH=8,0) (Sigma) med 0,2% SDS (Sigma). Etter tilsetning av UltimaGold XR (Packard) scintillasjonsvæske, avleses gjenværende radioaktivitet i en Tricarb (Packard) | scintillasj onsteller. 2. Analyse av inhibering av muse-T-cellehybridoma-13-proliferering som et

I en 96-brønners plate gjennomføres triplikater av teststeroidfortynning i RPMI-medium (Instituted of Immunology, Zagreb) med 10% FBS. Til oppløsningene av forbindelsene settes 20 000 celler pr. brønn og det hele inkuberes over natten ved 37°C i en atmosfære med 5% CO, hvoretter 1 uCi [³H]thymidin (Pharmacia) tilsettes og blandingen inkuberes i ytterligere 3 timer. Cellene høstes ved å legge på et vakuum over GF/C-filter (Packard). Til hver brønn settes 30 ul Microscynt O-scintillasjonsvæske (Packard) og den innarbeidede radioaktivitet måles på en Scintillasj onsteller (Packard). Spesifisiteten for apoptose-induksjon på grunn av glukokorticoider bevises ved antagonisering av prolifereringsinhiberingen med mifepriston (Sigma).

Balb/C-hannmus med en kroppsvekt på 20-25 g deles vilkårlig i grupper og sensitiseres med en i.p.-injeksjon av ovalbumin (OVA, Sigma) på dag 0 og dag 14. Den 20. dag underkastes musene en utfordringstest ved i.n. (intranasal) applikering av OVA (positiv kontroll eller testgruppe) eller PBS (negativ kontroll). 48 timer etter i.n.-applikering av OVA anestetiseres dyrene og lungene skylles med 1 ml PBS. Cellene separeres på en Cytospin 3-cytosentrifuge (Shandon). Cellene farges i Diff-Quick (Dade) og prosent-andelen eosinofiler bestemmes ved differensialtelling av minst 100 celler.

Flutikason og beklometason benyttes som anti-inflammatoriske standardsubstanser.

Forbindelsene administreres daglig i.n. eller i.p. i forskjellige doser 2 dager før den provokative test og opptil testen er ferdig. Forbindelsene admininstreres som suspensjon enten i karboksymetylcellulose eller i laktoseoppløsning.

4. Modell av korticosteronsuppresjon og thymus-størrelsesreduksjon i rotter Wistar-hannrotter med en kroppsvekt mellom 200 og 250 g fordeles vilkårlig. Testede forbindelser og standard glukokorticoider tilføres ved s.c.-administrering en gang daglig i 3 dager. På dag 3 underkastes rottene kald belastning (4°C i 1 time), anestetiseres med

Tiopenetal (Pliva Inc.) og blod hentes ut på heparin. Den komplette thymus fjernes fra hvert dyr og veies umiddelbart. Plasma lagres ved -70°C til analyse. Korticosteron ekstraheres med 5 ml kloroform fra 1 ml plasma eller fra standard kortico-steronfortynninger i PBS, intereferente forbindelser vaskes med 0,1M NaOH og svovelsyre:H₂0:C₂H₅OH=8:2:l tilsettes. Fluorescens måles 60 minutter senere og eksi-terings/emisjonsbølgelengden er 470/530.

5) Bestemmelse av TNF-|og IL-lBekresjon i mononukleære celler av human

Mononukleære perifere blodceller (PMBC) prepareres fra heparinisert fullblod etter separering av PMBC på Ficoll-Hypaque (Amersham-Pharmacia). For bestemmelse av TNF-Huvået dyrkes 3,5-5 x IO4 celler i et totalvolum på 200 ul i et tidsrom på 18 til 24 timer på flatbunn-mikrotiterplater (96 brønner, Fal con) i RPMI 1640-medium supplert med 10% varme-inaktivert humant AB-serum (Croatian Centre For Transfusion Medicine, Zagreb), 100 enheter/ml penicillin, 100 mg/ml streptomycin og 20 mM HEPES (Invitrogen Life Technologies). Cellene inkuberes ved 37°C i en atmosfære med 5% CO₂ og 90% fuktighet. Cellene i en negativ kontroll dyrkes kun i medium (NC), mens sekresjonen av TNF-Hen positiv kontroll ble stimulert ved tilsetning av 1 ug/ml lipopolysakkarid (LPS, E. coli serotype 0111 :B4, Sigma) (PC) og effekten av de testede substanser på TNF-Hekresjonen testes etter deres tilsetning til cellekulturer stimulert med LPS (TS). TND-H^vået i cellesupernatanten bestemmes ved ELISA i henhold til produsentens (R&D Systems) forslag. Testsensitiviteten var < 3 pg/ml TNF-^bestemmelsen av IL-lJiivået gjennomføres som beskrevet for TNF-H_^sternmelsen bortsett fra at 1 x 10⁵ celler/brønn og 0,1 ng/ml LPS benyttes. IL-lJiivået bestemmes ved ELISA (R&D Systems). Prosent inhibering av TNF-HeWe_1" IL-1 produksjonen beregnes ved følgende ligning:

IC_so-verdien bestemmes som den konsentrasjon av substansen ved hvilken 50% TNF-H, produksjon inhiberes. Forbindelser som viser IC₅₀ i konsentrasjoner på 20 uM eller lavere anses som aktive. IC₅₀ beregnes ved bruk av Graph Pad Prism Software.

6) Bestemmelse av TNF-Bekresjon med RA W 264,7 celler Cellene dyrkes i 10% føtalboviumserum (FBS) i DMEM-medium (Invitrogen Life Technologies) ved 37°C i en atmosfære med 5% C0₂ og 90% fuktighet. 20 000 celler/brønn bringes på plate i 96-brønnersplater (Falcon). Cellene i en negativ kontroll

dyrkes kun i medium (NC), mens sekresjon av TNF-Hen positiv kontroll stimuleres ved tilsetning av 500 pg/ml lipopolysakkarid (LPS, E. coli serotype 0111 :B4, Sigma) (PC) og effekten av de testede stoffer på TNF-Sekresjonen testes etter deres tilsetning til cellekulturer stimulert med LPS (TS). TNF-Huvået i cellesupernatanten bestemmes ved ELISA i henhold til produsentens (R&D Systems, Biosource) antydninger. Prosent inhibering av TNF-H>roduksj onen beregnes ved den følgende ligning:

IC_so-verdien defineres som den konsentrasjon av substansen ved hvilken 50% av TNF-H>r_°duksjonen inhiberes. Forbindelser som viser IC₅₀ i konsentrasjoner på 10 uM eller lavere anses som aktive.

7. Human prostaglandin-H-syntase-1 (hPGH-1)- og human prostaglandin-H-syntase-2 (hPGH-2)-inhiberingsanalyse

Genet som koder hPGH-1 og hPGH-2 forsterkes ved PCR ved bruk av platinum pfx DNA-polymerase (Invitrogen Life Technologies) fra human placenta cDNA-bibliotek (Stratagene). Primersekvensene som benyttes for hPGH-1 er:

PCR-produktene klones inn i HindM- og BamHI-restriksjonsseter av pCDNA3.1 Hygro(+)-plasmid (Invitrogen Life Technologies), sekvenser bekreftes ved sekvensering.

Transfeksjon gjennomføres på COS-7-celler (ATCC), celler dyrkes i 10% føtalbovin-serum (FBS) i DMEM-medium (Invitrogen Life Technologies) 37°C, i en atmosfære med 5% CO₂ og 90% fuktighet, til full konfluens i 24-brønners plater (Falcon). 1 ug plasmid-DNA (pcDNA Hygro 3.1 (+) inneholdende PGH-1- eller PGH-2-genet, eller pcDNA hygro 3.1 (+) for negative kontrollprøver) kombineres med 1,5 ul lipofektamin 2000 (Invitrogen Life Technologies) ved å følge produsentens anbefalinger. 24 til 48 timer etter transfeksjon settes testforbindelsene i DMEM til cellene uten å fjerne medium og etter 40 minutter settes arachidonsyre (Sigma) til en sluttkonsentrasjon på 20 uM. Etter 30 minutter fjernes supernatantene og PGE-2 måles med PGE-2-analyse-sett (Cayman) ved å følge produsentens instruksjoner. Ingen produksjon av PGE-2 detekteres i den negative kontroll.

8. In vivo-modell av LPS-indusert eksessiv sekresjon av TNF-| mus TNF-Sekresjonen i mus induseres i henhold til den tidligere beskrevne metode (Badger A. M. et al., J. ofPharmac. andEnv. Therap. 279 1996 1453-1461). I denne test benyttes BALB/C-hannmus med en alder på 8 til 12 uker i grupper på 6 til 10 dyr. Dyrene behandles p.o. enten kun med oppløsningsmiddel (i en negativ og en positiv kontroll) eller med oppløsninger av substansen 30 minutter før i.p.-behandling med LPS (E. Coli serotype 0111 :B4, Sigma) i en dose på 25 ug/dyr. 2 timer senere eutaniseres dyrene ved hjelp av i.p.-injeksjon av Roumpun (Bayer) og Ketanest (Park-Davis). En blodprøve fra hvert dyr samles i et "vacutaner"-rør (Becton Dickinson) og plasma separeres i henhold til produsentens forslag. TNF-^Jivået i plasma bestemmes ved ELISA (Biosource, R&D Systems) i henhold til den prosess som er beskrevet av produsenten. Testsensitiviteten er < 3 pg/ml TNF-^frosent inhibering av TNF-H produksjonen kalkuleres ved følgende ligning:

Forbindelser som viser 30% eller høyere inhibering av TNF-H>r°duksj onen i en dose på 10 mg/kg anses som aktive.

I denne test induseres smerte ved en injeksjon av et irritasjonsmiddel, vanligvis eddiksyre, i musenes peritonealkavitet. Dyrene responderer ved de karakteristiske vridninger som har gitt testen sitt navn (Collier H.O.J, et al., Pharmac. Chemother. 1968, 32, 295-310; Fukawa K. et al., J. Pharmacol. Meth, 1980, 4, 251-259; Schweizer A. et al., Agents Actions, 1988, 23, 29-31). Denne test er egnet for bestemmelse av analgetisk aktivitet av forbindelsene. Prosess: BALB/c-hannmus (Charles River, Italia) med en alder på 8 til 12 uker benyttes. Metylcellulose administreres p.o. til en kontrollgruppe 30 minutter før i.p.-administrering av eddiksyre i en konsentrasjon på 0,6%, mens det til testgruppene administreres en standard (acetylsalicylsyre) eller testsubstansene i metylcellulose, p.o. 30 minutter før i.p.-administrering av 0,6% eddiksyre (volum 0,1 ml/10

g). Musene anbringes individuelt under glass og antallet vridninger for hvert dyr noteres i en periode på 20 minutter. Prosent inhibering av vridninger beregnes i henhold til

% inhibering = (midlere verdi av antall vridninger i kontrollgruppen - antallet vridninger i testgruppen)/antall vridninger i kontrollgruppen x 100

Forbindelser som viser den samme eller bedre analgetisk aktivitet enn acetylsalicylsyre anses som aktive.

BALB/c-hannmus med en alder på 8 til 12 uker (Charles River, Italia) benyttes i testen. LPS som er isolert fra Serratie marcessans (Sigma, L-6136) fortynnes i steril saltoppløs-ning. Den første LPS-injeksjon administreres intradermalt i en dose på 4 ug/mus. 18 til 24 timer senere administreres LPS i.v. i en dose på 200 ug/mus. Til en kontrollgruppe administreres to LPS-injeksjoner på den ovenfor beskrevne måte. Testgruppene admini-strerer substansen p.o. en V2 time før hver LPS-administrering. Overlevelsen etter 24 timer observeres.

Forbindelser som resulterer i 40% eller bedre overlevelse ved en dose på 30 mg/kg anses som aktive.

Forbindelser anses aktive hvis de viser en statistisk signifikant (ved Student's t-test, p<0,05) resultat i minst av de ovenfor angitte tester. De molare mengder av forbindelse som benyttes ligger under terskelmengden av makrolid (over 30 um) for å utøve en mild anti-inflammatorisk effekt som rapportert i litteraturen.

Fremstilling av mellomprodukter

2-klortritylkloridharpiks (1 ekv. = 0,5 mmol, 600 mg) ble anbragt i en glasskolonne utstyrt med et grovt glassfrittefilter og svellet i DCM i 10 minutter. Deretter ble harpiksen filtrert og vasket tre ganger med DCM. Etter vasking med DMF ble harpiksen beladet med N-R-Fmoc-glycin ved tilsetning av 2,0 ml av en 0,6M oppløsning av aminosyre i DMF og 0,630 ml N,N-diisopropyletylamin (DIPEA), og blandes. Etter 5 minutter tilsettes 0,315 ml DIPEA. Etter blanding i 50 minutter ble det tilsatt en mengde på 0,5 metanol. Etter 10 minutter ble harpiksen filtrert og vasket ti ganger med DCM, DMF og metanol.

Forskjellige oppløsninger av piperidin i DMF ble preparert og helt over kulene som følger:

Den andre aminosyre, Fmoc-leucin (1060 mg, 3 mmol) og 2-(lH-benzotriazolyl)-1,1,3,3-tetrametyluroniumheksafluorfosfat (HBTU) ble oppløst i 3 ml DMF og ble med 0,216 ml (5 mmol) DIPEA hurtig og samtidig satt til monomer/harpiksblandingen i reaksjonsrøret.

En oppløsning av 10 ekv. (2,04 ml) eddiksyreanhydrid og 10 ekv. (3,48 ml) DIPEA i 5 ml DMF ble preparert. 2,5 ml av denne oppløsning ble satt til reaksjonsblandingen i 5 minutter.

Den andre aminosyre ble debeskyttet med en oppløsning av piperidin i DMF som følger:

Den samme prosedyre for kobling og debeskyttelse ble gjentatt for den tredje aminosyre Fmoc-fenylalanin, 1162 mg, 3 mmol,

Til tetrapeptid/harpiksblandingen i reaksjonsrøret satte man blandingen av deksameta-sonsyre (567 mg, 3 ekv.), HBTU (540, 3,8 ekv.) og 0,435 ml DIPEA i 3 ml DMF, hvoretter det hele ble blandet og satt hen over natten.

En oppløsning av 0,5 ml eddiksyreanhydrid og 0,5 ml DIPEA i 3 ml DMF ble satt til reaksjonsblandingen i 5 min., fulgt av vasking med DCM, DMF og MeOH og tørking under vakuum.

10 ml av en oppløsning av 50% trifluoreddiksyre i DCM ble helt over kulene og blandet i 15 min. Reagensene ble fjernet ved filtrering og kulene vasket to ganger med DCM. Den samme prosedyre ble gjentatt med de neste 10 ml syre.

Samlet oppløsningsmiddel ble fordampet for å fjerne overskudd av TFA under tilsetning av en mengde di etyl eter. Det ble isolert 60,1 mg mellomprodukt A.

Mellomprodukt A (57 mg, 0,076 mmol) ble oppløst i 5 ml tørr CH₂CI₂ under en inert atmosfære og avkjølt til 0°C. 0,115 ml N,N-diisopropyletylamin og 20,5 mg 1-hydroksybenzotriazol ble tilsatt, fulgt av tilsetning av forbindelsen 9-deokso-9a-aza-9a-daminopropyl)-9a-homoerytromycin A (60 mg, 0,076 mmol) og l-(3-dimetyl-aminopropyl)-3-etyl-karbodiimidhydroklorid (57,6 mg, 0,30 mmol). Reaksjonsblandingen ble omrørt i en strøm av argon ved romtemperatur i 24 timer og så fordampet til et mindre volum under redusert trykk og renset på en silikagelkolonne med CHCl₃:CH₃OH:NH₄0H = 6:1:0,1). Man oppnådde 14 mg forbindelse 1.

m^cm^/KBr: 3415, 2969, 2939, 2874, 1664, 1528, 1458, 1378, 1262, 1168, 1107,

1054, 1013, 959, 894, 803, 702.

Mellomprodukt B

2-klortritylkloridharpiks (1 ekv. = 0,5 mmol, 600 mg) ble anbragt i en glasskolonne utstyrt med et grovt glassfrittefilter og svellet i DCM i 10 min. Deretter ble harpiksen filtrert og vasket tre ganger med DCM. Etter vasking med DMF ble harpiksen fylt med N-R-Fmoc-glycin ved tilsetning av 2,0 ml av en 0,6M oppløsning av aminosyren i DMF og 0,630 ml N,N-diisopropyletylamin (DIPEA) og blandet. Etter 5 min. ble 0,315 ml DIPEA tilsatt. Etter blanding i 50 min. ble 0,5 ml metanol tilsatt. Etter 10 min. ble harpiksen filtrert og vasket 10 ganger med DCM, DMF og metanol.

Forskjellige oppløsninger av piperidin i DMF ble fremstilt og heilt over kulene som følger:

Den andre aminosyre, Fmoc-leucin (1060 mg, 3 mmol) og 2-(lH-benzotriazolyl)-1,1,3,3-tetrametyluroniumheksafluorfosfat (HBTU) ble oppløst i 3 ml DMF og ble sammen med 0,216 ml (5 mmol) DIPEA tilsatt hurtig og samtidig til monomer/harpiks-blandingen i reaksjonsrøret.

En oppløsning av 10 ekv. (2,04 ml) eddiksyreanhydrid og 10 ekv. (3,48 ml) DIPEA i 5 ml DMF ble fremstilt. 2,5 ml av denne oppløsning ble satt til reaksjonsblandingen i løpet av 5 min.

Den andre aminosyre ble debeskyttet med en oppløsning av piperidin i DMF som følger:

Den samme prosedyre for kobling og debeskyttelse ble gjentatt for den tredje aminosyre:

kun etter kobling av den fjerde aminosyre ble den Fmoc-beskyttende gruppe ikke fjernet.

10 ml av en oppløsning av 50% trifluoreddiksyre i DCM ble helt over kulene og blandet i 15 min. Reagensene ble fjernet ved filtrering og kulene vasket to ganger med DCM. Den samme prosedyre ble gjentatt med de neste 10 ml syre.

Oppsamlet oppløsningsmiddel ble fordampet for å fjerne overskudd av TFA med tilsetning av en mengde di etyl eter. Man isolerte 109,1 mg mellomprodukt Bl.

2-klortritylkloridharpiks (1 ekv. = 0,352 mmol, 326 mg) ble anbragt i en glasskolonne utstyrt med et grovt glassfrittefilter og svellet i DCM i 10 minutter. Deretter ble harpiksen filtrert og vasket tre ganger med DCM. Etter vasking med DMF ble harpiksen lastet med mellomprodukt Bl ved tilsetning av 259 mg (0,422 mmol) oppløst i 2 ml DMF og 0,150 ml N,N-diisopropyletylamin (DIPEA), og blandet. Etter 5 min. ble 0,230 ml DIPEA tilsatt. Etter blanding i 50 min. ble 0,355 ml metanol tilsatt. Etter 10 min. ble harpiksen filtrert og vasket 10 ganger med DCM, DMF og metanol.

Forskjellige oppløsninger av piperidin i DMF ble preparert og helt over kulene som følger:

377 mg (1,055 mmol) indometacin og 533 mg (1,41 mmol) 2-(lH-benzotriazolyl)-1,1,3,3-tetrametyluroniumheksafluorfosfat (HBTU) ble oppløst i 3 ml DMF og sammen med 0,602 ml (3,52 mmol) DIPEA satt hurtig og samtidig til polymer/harpiks-blandingen i reaksjonsrøret.

En oppløsning av 0,5 ml eddiksyreanhydrid og 0,5 ml DIPEA i 3 ml DMF ble satt til reaksjonsblandingen i 5 min., filtrert og vasket med DCM, DMF og MeOH.

10 ml av en oppløsning av 50% trifluoreddiksyre i DCM ble helt over kulene og det hele blandet i 15 min. Reagensene ble fjernet ved filtrering og kulene vasket to ganger med DCM. Den samme prosedyre ble gjentatt med de neste 10 ml syre.

Samlet oppløsningsmiddel ble fordampet for å fjerne overskytende TFA under tilsetning av en mengde dietyleter. Det ble isolert 210,8 mg mellomprodukt B.

Mellomprodukt B (200 mg, 0,27 mmol) ble oppløst i 5 ml tørr CH₂CI₂ under en inert atmosfære. 0,416 ml (2,14 mmol) N,N-diisopropyletylamin og 74 mg (0,55 mmol) 1-hydroksybenzotriazol ble tilsatt, fulgt av tilsetning av forbindelsen 9-deokso-9a-aza-9a-daminopropyl)-9a-homoerytromycin A (21,6 mg, 0,27 mmol) og l-(3-dimetyl-aminopropyl)-3-etyl-karbodiimidhydroklorid (188 mg, 1,09 mmol). Reaksjonsblandingen ble omrørt under en argonstrøm ved romtemperatur i 24 timer og så fordampet til et mindre volum under redusert trykk og renset på en silikagelkolonne med elueringsmiddel CHCbiCHaOHiNF^OH 6:1:0,1. Man oppnådde 70 mg forbindelse 2.

m^cm^/KBr: 3654, 3633, 3425, 3084, 2970, 2936, 1720, 1652, 1637, 1545, 1439,

1368, 1309, 1230, 1179, lill, 1089, 1055, 1013, 867, 803, 739, 700, 643.

Ved å følge den generelle prosedyre fra eksempel I og ved å benytte de egnede reak-tanter oppnådde man følgende forbindelser:

Ved å følge den generelle prosedyre fra eksempel TJ og ved å benytte de egnede reak-tanter oppnådde man følgende forbindelser:

Pyr: pyridin NEt₃: trietylamin

4-PP: 4-pyrrolopyridin DMAP: 2,6-dimetylaminopyridin DIPEA: N,N'-diisopropyletylamin DMF: dimetylformamid

TFA: trifluoreddiksyre