Oppfinnelsen vedrører en anordning ved sjøbaserte faste betongplattformer med flere skaft, hvor det på hvert skaft er anordnet et særskilt dekksanlegg som bærer utstyr eksempelvis for produksjon/prosessering av hydrokarboner etc.

For en betongplattform med flere skaft vil strøm, bølgepåvirkning og vind føre til utbøyning av skaftene og til relative bevegelser mellom skaftene. Utbøyningene og de relative bevegelser øker med tiltagende skaftlengde og på dypt vann må tradisjonelle dekksrammer for faste betongplattformer forsterkes betydelig for å kunne ta opp krefter og momenter som den utsettes for fra skaftene.

De krefter som virker på dekksrammen, og som har sitt utspring i skaftenes bøyning og innbyrdes bevegelse, vil i stor grad elimineres dersom dekksanlegget utformes slik at skaftene ikke bindes sammen gjennom dekksrammen. En slik løsning er for eksempel vist og beskrevet i US patentskrift nr. 3.145.539. Utstyret er her plassert på separate dekksanlegg på toppen av hvert av skaftene. Mellom dekksanleggene løper gangbroer.

Ved en slik konstruksjon må rør og kraftoverføringskabler føres mellom de separate dekksanlegg. Ettersom skaftene både kan bevege seg i forhold til hverandre og i fellesskap, vil alle slike rør og kabler måtte ha ekspansjonssl_øyfer for å kunne ta opp disse bevegelser.

På dypt vann vil skaftenes relative bevegelser bli ganske betydelige og de nevnte ekspansjonssløyfer blir uforholdsmessig store. Det vil også oppstå _økte problemer knyttet til utmatting i r_ørene. Nevnte ulemper vil øke faren for driftsforstyrrelser på plattformen.

I overensstemmelse med foreliggende oppfinnelse er det tatt sikte på å minimere den omtalte relative skaftbevegelse. Ekspansjonssløyfenes størrelse kan derved reduseres til et minimum, gangbroer mellom de forskjellige dekksanlegg kan utformes for et minimum av relativ bevegelse, og sist men ikke minst vil en anordning i henhold til oppfinnelsen medføre betydelige reduksjoner i stålforbruk til dekksanleggene i forhold til tradisjonelle dekksrammer.

Nevnte formål er realisert ved de trekk som er angitt i etterfølgende patentkrav.

Oppfinnelsen går således i hovedsak ut på å binde i det minste to av skaftene sammen med spennkabler slik at skaftene i liten utstrekning kan bevege seg i forhold til hverandre. En slik sammenbindingsanordning for plattformskaft er av særlig betydning ved dypvannsplattformer hvor spennkablene i det vesentlige nøytraliserer de ellers forekommende store relative skaftbevegelser, mens bøyning av skaftene i samme retning fortsatt kan finne sted. Fordelene med oppfinnelsen vil også kunne utnyttes ved plattformer med kort skaft, selv om de relative skaftbevegelser som her skal motvirkes, er vesentlig mindre.

Et eksempel på en foretrukket utførelsesform er skjematisk vist på medfølgende tegning, hvor: Fig. 1 viser i sideriss en betongplattform som er anbrakt på havbunnen; Fig. 2 viser i større målestokk et horisontalsnitt etter linjen II- II i fig. 1; Fig. 3 viser i større målestokk et tverrsnitt etter linjen III- III i fig. 2; Fig. 4 viser i større målestokk er. i fig. 2 innsirklet detalj.

På fig. 1 er det vist en betongplattform 1 som er anbrakt på havbunnen 2, og omfatter oppadragende skaft 3 som passerer havflaten 4.

På hvert skaft 3 er anordnet et separat dekksanlegg 5. Dekksanleggene 5 bærer plattformutstyr 6 eksempelvis for produksjon/ prosessering av olje og/eller gass etc.

Dekksanleggene 5 er ikke stivt forbundet med hverandre, men kan bevege seg sammen med tilhørende skaft. Gangbroer 7 mellom dekksanleggene 5 er ved sine ene ender forskyvbart opplagret, og alle rør- og kabelføringer 8 mellom dekksanleggene 5 omfatter ekspansjonssløyfer, antydet ved 9. Når plattformen 1 utsettes for eksempel av bølgekrefter, vil et slikt arrangement forhindre at momenter og krefter p.g.a. skaftenes ulike bevegelser/bøyninger må opptas i dekksanlegget.

For å redusere de relative skaftebevegelser til et minimum foreslås det ifølge oppfinnelsen at i det minste to av skaftene 3 er bundet sammen ved hjelp av spennkabler 10. Ved å ha en riktig forspenning av kablene vil ekspansjonssløyfene kunne gjøres ganske små og problemer knyttet til utmatting av rør vil være på nivå med rør på tidligere kjente betongplattformer med integrerte eller modulariserte dekk.

På fig. 2-4 er det vist i detalj en foretrukket utførelse av oppfinnelsen. På figuren er det skissert et plattformunderstell omfattende tre skaft, hvor hvert av skaftene er innbyrdes forbundet med de to andre via spennkabler 10.

Spennkablene 10 er festet nær skattetoppene 11, og kan være opplagret på forkjellige måter. I en foretrukket utførelse gyses kablene fast med gysemasse i eller nær skaftetoppen. Mellom skaftene 3 er spennkablene 10 plassert i omsluttende hylser 13 og ringrommet mellom spennkablene 10 og hylsene 13 bør fordelaktig fylles med gysemasse eller korrosjonshindrende væske 14. På de steder hvor spennkablene 10 går inn i skaftetoppen 11 er det i en utførelse anordnet koniske åpninger 15 som er utformet slik at spennkablene 10 og hylsene 13 skal ha en viss bevegelsesfrihet. Formålet med de åpningene 15 er å hindre at spennkablene 10 utsettes for store utmattingslaster i dette området og for å hindre at betongskaftene 3 utsettes for lokal overlast. Som et alternativ til de koniske åpninger 15 kan det anvendes elastiske opplagringer eller sfæriske lager på de stedene der spennkablene 10 går inn i toppen 11 av skaftene 3.

Kablene spennes opp ved at det festes jekker til kablene ved 16 og at de innspente kablene festet ved hjelp av koniske låser 17 for hver kabel på ellers kjent måte.

Ved riktig dimensjonering og forspenning av spennkablene 10 og med en plassering av kablene som beskrevet ovenfor og vist på de vedlagte figurer, vil de relative bevegelser mellom skaftene bli små, mens bøyning av skaftene som har sitt utspring i skaftenes første bøyeform hvormed alle skaft bøyes i samme retning, fortsatt kan finne sted.

I det ovenstående er en foretrukket utførelse av oppfinnelsen beskrevet, men innenfor oppfinnelsens rammer vil også andre utførelsesformer være mulige. Alle skaftene behøver f.eks. ikke å være sammenbundet, og oppfinnelsen kan også omfatte en løsning hvor hver spennkabel løper mellom flere enn to skaft.